Margreth Olin er tilbake i dokumentargenren etter fiksjonsflørten med Amanda-vinner «Engelen». Fortsatt like brennende engasjert, heldigvis. Denne gangen er det en lovendring fra 2009 om enslige asylsøkere som har fått henne til å gripe kameraet. Den ga barn midlertidig opphold frem til de fyller 18 år. Siden er det ut.
Vi følger fire-fem vidt forskjellige unggutter, alle med uhyrlige historier i bagasjen - ingen av dem «gode nok» til permanent opphold i riket.
I en svært effektivt sammensatt sekvens får vi det servert rått, enkelt og brutalt: Afghaneren Khalid blåser ut lysene på kaken fra kameratene på asylmottaket på 18-årsdagen. Samme dag kommer brevet fra UDI hvor drømmen om et nytt liv i Norge kveles svart på hvitt med saksbehandlerspråk. Vi får aldri vite hvorfor guttene nektes oppholdstillatelse. En svakhet ved filmen muligens, men et bevisst valg tror jeg: Olin vil at det vi ser, og det vi hører skal være nok til å vekke oss til å se hele mennesker.
Vi får guttenes egen fortellinger, deres versjoner uten korrigeringer og kritiske spørsmål. Det er ingen grunn til å ikke tro på det vi hører. Regissørens bruk av voiceover er også tonet litt ned denne gangen. Et klokt valg, i hennes tidligere filmer har den ofte forstyrret opplevelsen ved å være for insisterende tilstede.
Olin tar sterke virkemidler i bruk, og tvinger egentlig seeren til å bli med: I åpningsscenen trekker hun en Utøya-sammenligning noen kan oppleve usmakelig. For denne anmelder ble scenen en grymt effektfull inngang til temaet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN