«Paranormal Activity»-konseptet har nådd sitt fjerde stop i melkeprosessen. Etter at den første filmen om demonbesatte Katie Featherston fikk kinodistribusjon og kassasuksess har vi både sett oppfølger- og forløper-film.
Her beveger vi oss fremover i tid igjen, noe som tillater utbredt bruk av web-kameraer, mobilfilming og Xbox Kinect-opptak i de «autentiske» hjemmeopptakene filmen gir seg ut for å være klippet fra.
Historiens pådriver er tenåringsjenta Alex, som oppdager at merkelige ting skjer i huset når den underlige nabogutten må bo hos dem noen dager. Hun får hjelp av kompis/kjæresten Ben til å rigge teknikken - og så er opptakene av underlige fenomener i gang igjen.
Og «Paranormal Activity 4» er en helt grei grøsser. Spesielt tenåringene og barna gjør en god jobb som vekselvis skremmende og skremte.
Du får din dose småhopp i stolen. En del av dem dog billige sjokk fra brå klipping. Men filmens problem er den til tross for sin korte varighet på én time og 20 minutter virker langdryg. Den slår bein på seg selv ved at teknikken den baserer seg på krever mange lange oppbygninger mot skrekksjokk hvor du bare sitter og skanner lerretet for spøkelser.
Det fungerte helt fint i originalen, som da var et friskt pust, men er nå såpass forslitt at det fremkaller mer fliring enn frykt.
INGVILL DYBFEST DAHL