«To liv» følger tysk-norske Katrine, hvis far var en tysk soldat. Hun ble sendt på barnehjem gjennom Lebensborn-programmet under krigen, og kom til Norge fra Øst-Tyskland som 25-åring for å bli gjenforent med sin norske mor. Høsten 1990, like etter murens fall, blir hun oppsøkt av en advokat som ønsker å føre et massesøksmål for mot staten.
Katrines umiddelbare reaksjon er å nekte å delta, og så å reise til nyåpnede DDR for å forsøke å slette spor. Etter hva kan vi bare gjette. Lenge.
Som familiedrama fungerer filmen til tider, men som thriller har den så store spenningshull at den vanskelig passer i sjangeren.
Ideen regissør Georg Maas har som utgangspunkt, som kombinerer flere faktiske elementer fra vår nære fortid, er fascinerende. Men historien bygges for langsomt opp og lugger flere ganger underveis. At Katrines beveggrunner skal være et mysterium er selvfølgelig, men en skal ikke behøve å lure på hvorfor en skal engasjere seg som seer.
Köhler gjør likevel en imponerende jobb i rollen som den konfliktfylte Katrine, Sven Nordin glir fint inn som hennes joviale ubåtkaptein-mann, og Linn Ullmann gjør hva hun kan med den lille plassen hun har som Katrines mamma Åse.
Bildet som tegnes av 90-tallsbergen er vakkert formidlet av fotograf Judith Kaufmann, og lydsporet overtaler deg nesten om at filmen er spennende, selv når den ikke er det. Det hjelper når intensiteten skrus til mot slutten, men deretter kommer et antiklimaks i raknende troverdighet.
Det er også flere mindre tråder underveis som er vanskelige å tro på. Som kjærlighetsinteressen mellom Katrines datter Anna (Bache-Wiig) og advokaten (Duken), eller at man ikke roper etter hjelp om man ser en barnevogn rulle nedoverbakke mot trafikkert vei.
«To liv» har mange gode ingredienser, men får dem ikke helt til å passe sammen.
INGVILL DYBFEST DAHL