Hvordan stille ubehagelige spørsmål på en fascinerende måte? Den kompromissløse østerrikeren Ulrich Seidl gir noen løsninger - og våger å bruke filmmediet til å utforske tabuemner. Seidl er en som fortsatt vil oppnå noe med det han gjør, og har med «Paradis Kjærlighet» levert nok en grenseløs, debattvekker av en film.
Sett stort på det er det nord-sør-problematikk han tar for seg denne gangen, men filmen reflekterer grundig rundt menneskelig samkvem og «den umulige kjærligheten». Den 50-årige alenemoren Teresa har en trygg jobb i det offentlige, men lever et liv blottet for ømhet og omfavnelser. Hun reiser til Kenya, hvor både ømhet og sex er lett tilgjengelig - om du har penger. Noen klare, uuttalte regler må følges. Men kan kjærlighet kjøpes? Teresas nekter å se at fattigguttene som falbyr seg for dem noen sinne kan bli deres jevnbyrdige.
Filmen er grusomt ærlig, og modig i det den viser umuligheten i et slikt forhold. Seidl gjør ingenting for å tildekke i skildringen av de østerikske kvinnenes ganske motbydelige jakt på mannebein - her står nedverdigelsene i kø. For begge parter må jeg legge til. Det er scener i «Paradis kjærlighet» så klamme og vemmelige at man helst vil se bort.
Hvordan han har klart å få med seg skuespillerne på slike regelrette ydmykelser foran kameraet er meg en gåte - det er avskyelig, avskyelig ærlig. På tross av alle motbydeligheter sitter man likevel igjen med en del sympati - og medynk med ulykkelige Teresa. Innimellom er det faktisk lov å le.
Utbytting, forfengelighet, fråtsing - og Jakten på kjærligheten. Seidl utfordrer og tvinger deg til å nøyere etter i speilet, det er nemlig ikke sikker du liker det du ser.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN