Konsert: Lionel Richie
Sted: Oslo Spektrum
Publikum: Cirka 5000
Aktuell CD: «Tuskegee»
Lionel Richie, atter på manges lepper etter årets småfine countryutgivelse «Tuskegee», spruter ikke akkurat av karisma. Han danser som en aldrende hvit mann. Stemmen hans, aldri verdens mest gripende instrument, bærer heller ikke all verden.
«We're gonna blow the roof off this place!», lover han oss - og setter seg ned bak flygelet for å spille den alt annet enn takavblåsende, men unektelig deilige «Easy». Han virker som en fin fyr, symatisk selvironisk. Og publikum, som kanskje hadde sin første stilledans (med klinings) til «Hello», eller «Say You, Say Me» (den med det stilledanssaboterende refrenget), elsker ham.
Lionel har vært balladeleverandør til middelklassen i hele sin karriere, en av kongene av «Nattønsket». Ingenting sier «jeg elsker deg» som «Lady» (fremført alene med flygelet) eller trippelutgaven «Three Times A Lady».
(Konsertanmeldelsen fortsetter under bildet.)
Funken hans er ytterst vaniljefarget, men absolutt effektiv: «Machine Gun» og «Brick House» er ingenting om ikke rumperistingsvennlige. Scenedekoren farges passe glorete i anledning «Dancing On The Ceiling», som understreker sitt «så åttitall som det går an»-kvaliteter ved å slenge på et par takter fra Van Halens «Jump».
Når sangene ikke er de beste - «Se La», for eksempel, eller «Ballerina Girl» - står konserten ganske stille.
Men alt er tilgitt når «Hello» og «All Night Long» («Party! Karamu! Fiesta! Forevah!») får Spektrum til å henholdsvis sukke ømt og riste løs. De danset om sant skal sies vel så bra som den sjarmerende stjernen selv.
MORTEN STÅLE NILSEN