Den starter som en rein og grusom tragedie, fortsetter som grim sosialrealisme, blir en slags kjærlighetshistorie - før det går over i splatter. Og ender som romantisk komedie.
Det handler om ei ung jente fra Balkan, som etter de forferdeligste krigsopplevelser havner som hore i Berlin. Her treffer hun en åpenbart skadeskutt uteligger. De to finner fram til hverandre. Og så - i utpreget ekstreme former - blir spørsmålet: Hva er man egentlig villig til å gjøre for kjærligheten?
Svaret her skal ikke røpes. Men det er ytterst ufordøyelig. Og mange vil finne filmen relativt syk.
Men jeg liker den; på underlig vis makter den å gå de snåleste omveier for å beskrive noe verdifullt. Og den har en herlig evne til å si et kontant «fuck you!» til ganske mye av hva man vil kalle konvensjonelle filmfortellergrep om konvensjonelle filmtemaer.
Historien skal dertil visstnok ha sanne elementer; den er plukket ut fra en berlinsk forsvarsadvokats litterære bearbeiding av egne saker.
Det eneste som ødelegger for meg - etter at kvalmen har lagt seg - er tendenser til overtydelighet, når det strengt tatt ikke er nødvendig. Da tenker jeg ikke på filmens verste scene!
JON SELÅS