Filmen utspiller seg på 1300-tallet, noen år etter Svartedauen. Tenåringen Signe er på vei over vidda sammen med familien, da de blir overfalt av en røverbande. Alle blir drept, bortsett fra Signe. Hun havner i røverleiren - og legger ut på en flukt, sammen med den mye yngre Frigg.
«Flukt» er en hardbarket og rå film; det skal den være. Det er mye fin og hardbarket energi, Ingrid Bolsø Berdal er en fæl og flott bandeleder, banden er effektivt sammensveiset, Isabel Andreasen er et opplagt filmtalent - flott og smålåtent utfylt av meget unge Milla Olin.
Foto står og løper som et skudd; vekslingen mellom den barske og dramatiske naturen på sørvestre deler av landet, opp mot Hardangervidda, er tatt ut i fullformat, billedmessig meget kompetent fulgt opp av den raske actionforflyttingen.
Vold og død er brutalt og realistisk tatt ut, uten å bli alt for utpenslet. Slik sett: En ytterst kompetent sjanger-film!
Men: Noe skurrer. Etter hvert er det adskillig som skurrer.
Action-sjangeren er alltid vanskelig å kombinere med følelser. Ganske tidlig, særlig gjennom den pompøse musikken, får vi et varsel om at her skal vi få oseaner av emosjoner. Det skjer imidlertid aldri; filmen forblir følelsesmessig flat, i nesten forunderlig grad.
Det skjer fordi det er vanskelig å plassere de fleste rollene i bevisstheten - og dermed identifisere seg med dem.
De to unge jentene er lettest å forstå, selvfølgelig. Men selv Signe får det vanskelig, som plutselig omformes fra en lett uforklarlig sart blomst, til en handlekraftig hevnens gudinne etter rene «Alene hjemme»-oppskrift. Dette er rett og slett en manusfeil.
Ja, jeg vet det er en moderne filmgreie å bruke tvil og ambivalens på karakterer for tiden; ingen skal liksom være bare onde eller bare gode. Men når ambivalens går over i utydelighet og forvirring, bommer man!
JON SELÅS