Vi er i DDR i 1980. Barbara er lege og politisk aktivist. Ute av fengsel, blir hun bortvist fra Berlin til et lite sykehus langt ute i provinsen; en åpenbar «landsforsvisning» fra et paranoid kommunistisk system, som aldri tålte opposisjon.
Hun har én tanke i hode: Å rømme fra undertrykkelsen, ut av landet. Men hun er også en helhjertet lege, med enorm omsorg for sine pasienter. Og hun er en kvinne med et hav av følelser under det tilsynelatende følelsesløse ytre som et overvåket menneske kan lære seg.
«Barbara» er en frysende, men nesten forbausende nyansert skildring av livet i DDR. I 1980 var statssystemet sterkt og nærmest allmektig. Det var et idiotsystem, fordi enorme ressurser ble brukt på å holde egne innbyggere under kontroll; inne i landet med uten personlig frihet - i alle fall dersom man var politisk, sosialt eller kulturelt annerledestenkende.
Det var klaustrofobisk, med systematisk angiveri, kontroll og sterke virkemidler mot «avvikere».
Likevel: Også i en politisk istid, skaffet folk seg et liv. Også innenfor et rigid politisk system, er det mulig at det finnes andre arenaer å gjøre godt eller ond, se mennesker bak rollemaskene, skape rom for lykke og mening.
«Barbara» er så langt fra noe forsøk på å renvaske DDR og kommunismen som system, som det vel går an å komme. Men det er en interessant studie i levd liv under vanskelige betingelser.
Som filmfortelling har den dog et problem med en synkende intensitet etter hvert, og de avsluttende grepene virker en smule konvensjonelle.
JON SELÅS