Tilslørt av alkohol, blodtåke og svarte familieflekker lever to godt voksne menn sine liv, med minner om et vennskap de for over tretti år siden trodde skulle vare evig. Det er et par slitne og ensomme hjerter som banker i denne boken, der selv tap av livslyst og selvrespekt blir beskrevet på måter som gjør leseopplevelsen vakker.
Fortellingens magi ligger i at den fremstår som mer autentisk enn virkeligheten.
Historien om de to barndomsvennene Jim og Tommy, samt Tommys søster og et par andre bipersoner, skaper et veldig nærvær. Mennene møtes tilfeldig på en bro nær Oslo etter over tretti år uten kontakt, og varsomt lirkes deler av deres historie-puslespill på plass.
Hva har skjedd med dem siden de skiltes utenfor et sykehus, den gang de knapt var voksne? Hvilke minner har de mistet, hvilken sannhet er sann? Hva skilte dem egentlig?
Vendepunktene er dramatiske, men aldri svulmende eller for høyrøstet fortalt. Det finnes ingen fasit når Petterson tegner sine portretter, de to mennenes opplevelser er på samme tid svært situasjonsspesifikke og universelle. Det som skjer på Lillestrøm, kunne skjedd i Kenya eller på Grønland.
Selv små bipersoner virker besjelet, fra den feite lensmannsbetjenten til en knapt synlig nabokone. Man trenger ikke å ha tatt i en krafse for å kjenne det svi i nevene når denne forfatteren skildrer nattlig, hektisk umotivert grøftegraving.
Intensiteten i teksten blir forsterket ved et språk som er nesten taktilt, alle sanser må engasjeres når man leser. I bruddstykker møter vi to familier som på hver sin måte sliter. Barn blir forlatt både fysisk og psykisk, de voksne lever også ut både makt og avmakt.
Bygda og samfunnet blir til et grålig bakteppe, mens naturen og motorveien er et kjølig og befriende nøytralt tilfluktsrom. Men i alt dette tråkige og tunge lyser selve språket, og danner en stjernehimmel over boken. På mesterlig vis greier Petterson å holde nerve og fokus selv når fortellerstemmer, steder og tider skifter brått og overraskende. Det er disse sømløse overgangene som hever skjebneskildringene opp fra papiret, selvsagt i kombinasjon med et stålsolid og elegant språk. Få makter å smi konservativt bokmål så lekkert sammen med dialektord og ujålete dagligtale.
For ordens skyld: Denne leser skulle gjerne revet ut de siste ti sidene og vært spart for overtydeligheten som rasper og riper litt der. Likevel er dette en roman som gir ny glans og smak til de mest forslitte tematikker. Sjelden glitrer det slik av en norsk sosialrealistisk oppvekstskildring om fyll, familievold, fattigdom, bygdedyr, savn og svik.
Det er også sjelden å se en så feiret forfatter våge den uhøytidelighet som kreves hvis man skal forholde seg til konkrete steder og fenomener de fleste voksne har assosiasjoner til. For 1960/70-tallet gjenfinnes mellom disse permene, miljøskildringene er på samme tid tilbakelente og fulle av spiss symbolikk. Forfatteren har en uforlignelig evne til å zoome inn den mest ubetydelige hverdagsdetalj, han forvandler for eksempel hovedpersonens problem med et skjortevalg til noe som smaker av eksistensialisme.
Og hele tiden, på hver side, lurer man virkelig på hvordan det skal gå med disse menneskene. Man får lyst til å klappe Tommy og Jim på ryggen, og si at det er noen som bryr seg.
Men de ville nok bare nektet.
MAY GRETHE LERUM
VISSTE DU AT...
* Per Petterson (f. 1952) er oppvokst på Veitvet i Oslo, nå bosatt i Høland i Akershus. Petterson er utdannet bibliotekar, har arbeidet i bokhandel, som oversetter og litteraturkritiker.
* Han debuterte med novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa i 1987, men er mest kjent for romanene Ut og stjæle hester og Jeg forbanner tidens elv (2008). For denne mottok Petterson Brageprisen, Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris.
* Pettersons bøker utkommer på 49 språk, og han er blant de mest internasjonalt prisbelønnede nålevende norske forfattere.