ALBUM: ROCK
Muse
«The 2nd Law»
(Warner)
«The 2nd Law» er trioens mest poporienterte plate til nå, enda mer så enn det internasjonale gjennombruddsalbumet «Black Holes And Revelations» (2006).
Den gang så man, primært på singelen «Supermassive Black Hole», tegn til en Muse-egenskap de har holdt noe nede; en funky popsensibilitet.
Den er tilbake på den ypperlige singelen «Madness», som bringer tankene til det U2 drev med på «Zooropa» - klubbinspirert, tilbakelent og humoristisk. Muse tar også for seg sine irske kollegers mer episke og inderlige sider på «Follow Me».
Åttitallsflørt
Trioen går imidlertid enda lenger i sin skamløse marsj mot stadionherredømme: «Panic Station» og «Big Freeze» er lettbent hvit åttitallsfunk med INXS-eksesser. «Explorers» er på sin side et flott stykke pianopop, mer George Michael-inspirert enn mange skal ha «Madness» til å være.
Om Muse jobber iherdig for å nå et enda bredere lag av folket har de likevel ikke glemt hvem som har betalt lønnen deres opp gjennom årene: Det standhaftige progpublikumet.
De tilbys et par bløtkaker denne anmelder betakker seg for. Den marsjtrommende fanfarerocken på «Supremacy», og OL-låten «Survival» med all sin Queen-deriverte pomp og prakt, inkludert operakor og gitarsolo som gir seg klassiske verk i vold.
Gaper høyt
Men Muse i progmodus er ikke nødvendigvis ulidelig, bevist ved den skyflende atmosfærerocken på «Animals» og den hymneaktige «Save Me», hvor bassist Chris Wolstenholme tar for seg sitt trøblete forhold til alkohol.
Med de ovennevnte stilsprangene er «The 2nd Law» allerede mer variert enn hva godt er. Muse hadde imidlertid ikke vært Muse om de ikke gapte enda høyere, og «Unsustainable» blir bare et pinlig forsøk på å være i dubstep-takt med samtiden, Skrillex-pastisj som den er.
Platen befester uansett Muse som et av vår tids store elsk/hat-band: Her er det rikelig både å elske og hate, uansett hvilken leir du tilhører.
THOMAS TALSETH