«Boss» går på VOX søndager kl. 22.10
Dette har jeg ventet på en stund. På en ny TV-serie som bare fanger meg og drar meg inn i et univers som jeg bare blir helt oppslukt av. Og for et creepy og mørkt univers ...
«Boss» er en politisk dramaserie om Chicagos korrupte borgermester. Han får det som regel som han vil - ved hjelp av tvilsomme metoder.
Og den som trodde at Kelsey Grammer, best kjent som radiopsykologen Frasier Crane, var en avdanket sitcom-skuespiller, tar grundig feil.
Det er nemlig han som spiller borgermester Tom Kane. Han er med i omtrent hver eneste scene i serien, og han spiller like godt i hver eneste en av dem. Utrolig nok ble han ikke nominert til Emmy for rollen, men han har derimot allerede hanket inn en Golden Globe.
Befriende nytt
De tre kvinnene i borgermesterens liv imponerer også med godt spill: Kona (Connie Nielsen), datteren (Hannah Ware) og rådgiveren Kitty - spilt av Kathleen Robertson som produsenten til stort hell har hentet frem fra glemselen: Hun spilte jo Clare i «Beverly Hills, 90210».
Alle disse kvinnerollene representerer noe helt nytt i en slik TV-serie-setting: De er så sterke, dyktige, rå - og usedvanlig komplekse. Her foregår det mye på underflaten.
Kameraføring, foto og regi må også trekkes frem. Er ikke dette også befriende nytt? Måten de lar handlingen utspille seg på - uten at det helt synkroniserer med den som snakker. Eller at borgermaster Kane har munnen lukket, men du hører at han snakker. Selveste Gus Van Sant har regien på den første episoden.
Innunder huden
Regi, bilde og lyd blir virkemidler for å underbygge borgermesterens store hemmelighet: I åpningsscenen får han nemlig den klare, men nådeløse beskjeden om at han lider av en uhelbredelig nevrologisk sykdom som gradvis vil ta knekken på intellekt, fysikk og alt som er.
Symptomene er allerede i gang.
Og det er som om disse virkemidlene gjør at seeren selv nærmest føler hvordan borgermester Kane og de tre kvinnene har det. Man kommer definitivt innunder huden på karakterene. Ja, jeg er betatt! Eller besatt?
Bare gled deg til åpningsscenen. Den er genial. Og snart er du også inne i dette mørke og kyniske, men likevel vakre og stemningsfulle universet.
AV CAMILLA NORLI