Med en gjennomført stemning av uro, resignasjon, aggresjon og brutale handlinger graver Sørhaug inn i ubehaget. Dette handler ikke om menn som hater kvinner, men om menn som ikke håndterer en situasjon de har havnet i. For noens vedkommende ender det med bruk av vold mot dem som står en aller nærmest. I vårt hjemlige sosialdemokratiske lykkeland er statistikken på partnerdrap svært høy.
Gjennom tre ulike par-situasjoner kommer vi tett på ulike sider av den ubehagelige problemstillingen; den testosteronbefengte, paranoide aggresjonsrytter, den nyskilte ektemann med voksende raseri, og den sobre godt voksne mann som stillferdig planlegger sitt endelikt.
Tre typer som lett kunne blitt klisjéfylte menn med overfladisk handlingsmønster. Når de ikke blir det, men tvert imot angår oss på en nesten invaderende brutal måte, så skyldes det troverdigheten i rollefigurene.
Aksel Hennie pulserer av rastløs energi uten å overdrive som paranoid voldsutøver. Mads Ousdal er den tilsidesatte i et havarert ekteskap, små replikker og familiære hendelser trigger hans ulmende sinne og etter hvert fremstår han som en trykk-koker uten kontroll. Bjørn Floberg leverer noe av det beste jeg har sett ham i på film. Med øm, stillferdig besluttsomhet viser han oss en mann som tar med seg sin samboer ut av livet når nettopp livet blir for vanskelig å håndtere.
Bortsett fra kvinnen i Flobergs historie, er de to andre kvinnene med på å trigge sine menns handlinger. Pia Tjeltas kroppsspråk og stigende irritasjon og sinne overfor eksmannen (Ousdal) utløser hans aggresjon. Det smerter å se Kaia Varjord bastet og bundet i egen blodpøl med babyen to meter unna og gubben (Hennie) i voldelig aksjon.
De tre historiene presenteres direkte uten nevneverdig forklaringer. Årsaken til handlingene er ikke like åpenbare i de tre tilfellene. Enkelte scener får et stilistisk preg som virker litt tilgjort.
Men Sørhaug er god på detaljene, blikkene og replikkene; ørsmå skarpe reaksjoner som samlet viser hvorfor det kan gå så fryktelig galt.
Hun etterlater et ubehag og byr på nattsvarte erkjennelser, og serverer en sluttscene som starter som en rystelse og ender med en strime av håp.
BORGHILD MAALAND