Vi blir ikke rent ned av sveitsiske filmer på kino her til lands. «Min søster» har nådd gjennom nåløyet, og fortjener plassen; velformulert og engasjerende sosialrealisme som slekter en god del på nordligere europeiske størrelser som Dardenne-brødrene og Mike Leigh.
Settingen er imidlertid så langt fra asfaltjungel det er mulig å komme: På et snobbete sveitsisk skiferiested sniker 12-åringen Simon seg rundt, forkledt som slalomkjører stjeler han alt hva han kommer over av svindyrt skiutstyr - samt klær, mat, og småpenger.
Han stjeler av nødvendighet, sier han, og selger videre til spottpriser «for å ha råd til mat og dopapir». Han bor uten foreldre, alene med søsteren i en nitrist leilighet nederst i dalen, der hvor skiheisen starter. Den fungerer som en i overkant tydelig, men effektiv markør som skiller «oss» fra dem - de som har fra dem som ikke har.
Regissør Meier er tydelig på lag med sistnevnte men er forsiktig med virkemidlene. Hun gjør ingen kjempepoeng ut av de enorme klasseforskjellene, desto mer sårt og virkningsfullt blir det når hun lar Simon prøve å lyve seg oppover den sosiale rangstigen.
Omtrent midtveis tar historien en overraskende, interessant vending - som kaster nytt lys over 12-åringens kriminelle livsstil - og forholdet til søsteren. Sterkt og usentimentalt fortalt, ta deg tid til denne litt utenfor de opptråkkede løyper.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN