Lars Lillo-Stenberg er muligens ikke en mann for de store anledningene. Men det må sies at «stormen» rundt sangen deLillos fremførte på ettårsmarkeringen for 22. juli, «Vi ser dere nå», må ha blitt blåst i gang av et twitteriat som aldri har hørt gruppen før.
Det han uomtvistelig er, er en mann for de både små og store funderingene.
Denne gang har han fokus på alt fra dentalhygiene, amalgam og plomber («Nationaltheatret», den mørke «Tapetser meg i gangen før du går») til alderdom, livets gang og døden («Disse dagene», «Om og om og om og om igjen»).
Også Lars Lundevall («Bedre før») og Lars Beckstrøm (flotte «Tiden tar») sper på med filosoferinger rundt de sistnevnte temaene.
Bent Sæther produserer, og har gitt soundet deres en dybde (hør den basstrommen) og en friskhet det ikke har hatt på en stund. Han bidrar med mellotron og kubjelle, pumpeorgel og tamburin, men overdriver ikke.
Unntaket er «Lykkelig fyr», der Marit Larsen-produsenten Kåre Chr. Vestrheim gjør valsegreiene sine igjen, til en tekst signert far Lillo-Stenberg, Per.
Albumet har to lange «Neil Young-låter», bedre enn noe kanadieren selv har gjort i det siste.
Og om deLillos ikke oppleves som skjellsettende i 2012, så finnes det ikke mange andre band som kan få lytteren til å humre opptil flere ganger under avspillingen av et popalbum, og, når humringen har avtatt: Tenke litt.
Spesielt faller jeg for linjen «Det er som jeg forstår noe mer, når livet er så enkelt å leve».
BESTE LÅT: «Tapetser meg i gangen før du går»