The Killers: «Battle Born»
(Island/Universal)
Noen snakker om nødvendigheten av å flaske opp en ny generasjon rockband i stadionklassen; et nytt sett ultramegadinosaurer som kan spille i øsregnet på Valle Hovin når Bruce Springsteen og U2 en dag må legge inn årene.
Få ting i verden er mindre «nødvendig» enn dette. Hvem liker å være på konsert på en grå, hard idrettsarena? Dessuten: Åttitallet er over, og Mitt Romney kommer ikke til å trylle det tilbake.
Ingen har fortalt dette til The Killers dog, Las Vegas-bandet som i trespann med britiske Coldplay og Muse ofte pekes ut som orkesteret som kan føre «tradisjonen» videre.
«Battle Born» er det fjerde forsøket deres på å juge seg opp til de høyeste pophøyder.
Allerede på omslaget er prosjektet upåvirket av smak eller skam: En sort hest og en Dodge Challenger på kollisjonskurs i Nevada-ørkenen, malt i «elg i solnedgang»-stil.
Tekstene er det ravende vås: «I swore on the head of our unborn child!». En linje som «with my face flashing crimson from the fires of hell» har knapt vært hørt på denne siden av Meat Loaf.
Nettopp Meat Loaf er en nøkkelreferanse her. The Killers' ønske om å fusjonere «West Side Story» (1957), «Born To Run» (1975) og lydsporet til «Top Gun» (1986) slekter unektelig på komponisten Jim Steinmans frydefullt overarrangerte, melodramatiske tenåringsoperetter.
«Runaways» og tittelkuttet kunne ikke vært mer Meat Loaf om vokalist Brandon Flowers hadde gått opp hundre kilo i sangenes anledning.
Lyttere med et oppheng i «autentisitet» kan holde seg unna i hopetall. Vi andre, som ikke er redde for å føle oss som åper når vi hører på musikk, har et annet problem: Det at «Battle Born» er haugevis med pomp, men ikke tilstrekkelig prakt.
Når man spiller et så høyt, absurd spill som The Killers, skal treffprosenten helst være større enn 50 prosent. Her er det åpningskvartetten som holder, likeledes tittelkuttet og den femtitallsrockende «From Here On Out» - samt, under tvil, U2-pastisjen «Miss Atomic Bomb».
Flowers' soloalbum fra 2010, «Flamingo», var ujevnt, det også, men føltes mer bærekraftig (for ikke å snakke om mer «verdig»).
Men jøss. Bare surpomper kan benekte at det er gøyalt når «Battle Born» ruser på alle de sinnssvake sylindrene sine.
Og det blir hits av dette, liten tvil om saken. Men ikke Valle Hovin foreløpig. Like greit.
BESTE LÅT: «Runaways»
MORTEN STÅLE NILSEN