Ytre Saltenguttene har knapt bikket 25, men er allerede på vei til å bli en norsk popanstalt. Slikt forplikter, men det virker som de har valgt å takke nei til opsjonen.
På kvartettens tredje er fønvindspopen fra deres Øystein Greniskrudde og Spellemann-vinnende andrealbum forkastet til fordel for samme bakgate som den inntagende, om noe vinglete debuten.
Samtidig har de musikalsk beveget seg nærmere Chicago-emoene i
Karate enn søvndyssende Death Cab For Cutie. Et fremragende utgangspunkt, spesielt om låtene blir dystrere og enda mer undrende eksistensielle.
Problemet er at dette mest av alt resulterer i innøvde sjangerøvelser, der man på forhånd kan gjette neste harmoniskifte og intensitetsløft.
Tekstene hjelper på ingen måte til, all den tid de monotont maskingeværleveres med utgåtte munnhell og andre dysfunksjonelle uttrykksformer, og ellers fortvilet viderefører bandsignaturen med nyspunnede metaforer og innkapslet samfunnskritikk.
Enkelte låter klamrer seg til selvrefererende metagrep der låt og låtskriver refererer direkte til seg selv, noe som mest av alt er en interessant idé som ikke fungerer i praksis.
«Hurra for deg»-referansen i albumtittelen er åpenbart sarkastisk ment - men den stiller et relevant spørsmål: Si meg så, hva vil dere mere?
BESTE LÅT: «I Limbo»
TOR MARTIN BØE