Sune har holdt seg i ro lenge, men når sommeren går over i høst, skolene begynner og hytter stenges, da tar han bena fatt. Stryker til skogs. Sune er en av dem som behersker naturen bedre enn mennesker. En vandrer. Det er med andre ord en outsiderrolle med lange litterære tradisjoner, ikke minst i Norge, Ingvar Ambjørnsen griper fatt i denne gangen. Og han gjør skikkelsen til sin.
Landskap i Telemark og Aust-Agder er bærende grunn i Sunes fortelling. Han følger sin egen vei fra hytte til hytte. Bryter seg inn eller leter frem nøkler gjemt på lure steder. Sover i andre folks senger, drikker spriten deres, spiser hermetikken, forsyner seg med en regnjakke.
Tankene går lett til Terje Larsen, den notoriske "Vandreren" som herjet Hytte-Norge i flere tiår. Men, Ambjørnsens vandrer er også noe ganske for seg selv, når han først tar seg inn på en hytte, hogger han gjerne ved eller maler en vegg i samme slengen.
Det er Sunes stemme som gir oss handlingen, og romanen veksler mellom nære naturbeskrivelser i Sunes enetaler fra skog og hav og mer dialogdrevne scener. For ja, selv om Sune søker ensomheten, vikler han seg stadig inn i ymse forbindelser, tjenester og gjentjenester.
Og en natt kommer en ung kvinne gående ut av svarte skogen.
Vi trekkes inn i et nettverk av mc-folk, gamle hippier, fortapte idealister og andre sjeler som ikke er helt A4. Flere av dem kunne utvilsomt fortjent en roman for seg selv.
Hendelsenes gang nærmer seg stadig noe som kan minne om et krimplot, men det som først og fremst trekker leseren videre er likevel Sune selv, hans ord.
Typisk nok lugger det litt de få ganger omverdenens stemmer trenger seg på, som om teksten får et litt påtvungent kommentarnivå.
Sune er ikke nødvendigvis tillitsvekkende som guide til sin egen historie. Han kan være omtrentlig med detaljene, og der skogen beskrives med innlevelse, forblir bakgrunn, familie, hva han går fra, i skyggene.
Men stemmen hans er også forførende, om han er aldri så vrien, vil vi likevel gjerne følge med videre, høre mer.
TONE VELLDAL