Det er mange og fine gleder med denne filmen. Den er rett og slett godt laget, først og fremst. Og så har den hele ni meningsfylte kvinneroller - ellers en skammelig mangelvare i norsk film for tiden.
Det spilles glimrende og meningstilpasset hele veien. Men min aller største beundring festes til et par veteraner: Anne Marit Jacobsens nærvær er bare rett og slett flott. Og når Ragnhild Hilt pusler frem sitt lille liv, bivåner man simpelthen helt unik dramatisk kleinkunst.
Filmen er egentlig tre historier om kvinner som på hver sine små ståsteder i livet møter små, men uventede utfordringer, som vokser til noe nært uoverstigelige - først og fremst fordi de er uventede. Behov for trygghet har vi alle; disse kvinnene er trygghets-junkies.
Hvordan takler man så dette? Vel, det er dét filmen handler om. La det bare være sagt at det ikke hadde vært menneskelig om ikke krokveiene hadde slynget seg mellom mye av den vankelmodighet, det alvor, den latter, stolthet og de nederlag livet har hatt å by på.
Regissøren er en klok mann. Og damer har han åpenbart peiling på - antagelig enda mer opplyst etter en filminnspilling som denne, heldiggrisen!
Fraværet av de store geberder og ned på noe nesten helt hverdagslig, fordrer en uhyggelig presisjon. Her skorter det litt. De tre hovedhistoriene har en rammefortelling om at de egentlig er en forsagt forfatters innlesing av en roman i et lydbokstudio.
Jeg har en slags muntert vag liten følelse av at dette er regissørens selvportrett. Men det fungerer uansett ikke for meg, fordi det blir en helt unødvendig «kunstnerisk» distanse til de «virkelige» livene filmen ellers er så tett på. (Ikke engang filmens sluttpoeng retter opp dette inntrykket.)
JON SELÅS