ZZ Top: «La Futura»
(American Recordings/Universal)
Det er stadig grunn til å lure på hva «superprodusenten» Rick Rubin egentlig gjør for å heve de fete sjekkene sine (fyrer opp røkelsen og holder artistene i hendene i mørket?).
Men han har trolig spøkt i kulissene når det kommer til det
beste sporet på ZZ Tops 15. studioalbum (om man regner med den halvt «live», halvt studioinnspilte «Fandango!», 1975).
«I Gotsta Get Paid» er noe såpass uventet som en boogieutgave
av Houston-rapperen DJ DMDs hip hop-slager «25 Lighters» fra 1998.
Sendt gjennom ZZ Tops dypfriteringsmaskineri blir dette fire
feiende fettdryppende minutter. Som dessverre lover en smule mer enn resten av albumet evner å levere.
Det er en plate i resirkuleringens navn. Men der ZZ Top-albumet
som het «Recycler», fra 1990, desperat forsøkte å holde liv i sequencer-boogierocken de hadde gjort det så skarpt med på
1980-tallet, er det primært bandets mer analoge første tiår -
1970-tallet - som ønskes gjenopplivet nå.
«La Futura» ligner aller mest på «Degüello» (1979), albumet
der trioens harry «roadhouse»-blues for alvor begynte å nyte
godt av gitaristen og vokalisten Billy Gibbons' dadaistiske sans for humor.
Men egentlig ligner det mye påalleZZ Top-album, og heri ligger svakheten.
Albumets nest beste låt, «Chartreuse», er mer eller mindre enn ren omskriving av «Tush» (1975). Allerede tittelen «Have A Little Mercy» sender tankene i retning «Waitin' For The Bus» (1973).
Det er ingenting her som «that little ol' band from Texas»
ikke har gjort like bra eller bedre før.
Den eneste overraskelsen er at de tolker Gillian Welch og
Dave Rawlings' «It's Too Easy». Men denne, og «Over You»,
understreker mest av alt at ingen kommer til å huske ZZ Top
for balladene.
Funksjonelle dusteboogielåter som «Big Shiny Nine» og «Consumption» går greit inn i katalogen. Og albumet tjener på å være konsist.
Ålreit nok til å besørge det lille ZZ Top-«comebacket» verden
trolig er rede for. Men ikke så veldig mye mer.
BESTE LÅT: «I Gotsta Get Paid»
MORTEN STÅLE NILSEN