«Ashes To Gold» (2009) innevarslet et nytt kapittel. Så forsvant
tilsynelatende den Spellemann-behengte Park. Nå er hun tilbake i en androgyn, enda mer dunkel elektronikautgave, streng i sorthvitt.
«Highwire Poetry» er med god margin det mest krevende albumet
hennes. Det låter goldt, innestengt - først mot slutten slipper hun skjønnheten inn i katakomben.
Stemmen er så lik Karin Dreijer Anderssons (The Knife, Fever Ray) at det er forstyrrende. Dubstep («Fryngies») føles nå så «snarveien til 2012» at det er blitt sin egen klisjé. Men det er
tøft, dette, og hatten av for kompromissløsheten.
BESTE LÅT: «Bending Albert's Law»
MORTEN STÅLE NILSEN