For tre år siden ga Gallows ut dèt årets kanskje beste og mest rasende hardcore-album, «Grey Britain» (for en tittel!). I 2012 er vokalist og ideolog Frank Carter borte og Gallows låter aller mest som et pop-band i forhold til nevnte plate.
Dårlig er det ikke, bare svært enerverende i sin rendyrking av turbonegerske oh-oh-oh-refrenger. Energien er der og Wade Macneil er nær identisk Carter (dog uten dialekten) i stemme, men så er det disse refrengene som kontinuerlig skaper en følelse av kortpustede forsøk på å skjule svake låter bak et hemningsløst publikumsfrieri.
Det var slett ikke den veien jeg trodde Gallows skulle gå etter «Grey Britain». Denne platen vil trolig favne bredere, men trofaste Gallows-fans vil nok riste på hodet.
BESTE LÅT: «Depravers»
STEIN ØSTBØ