Londonkvartetten debuterte med et stillegående, noe kategoriplagiert, men gjennomgående nydelig lydspor til løvets farvel med trærne for tre år siden. Suksessen, som kanskje ikke var helt forventet, besvangret blant annet beatmaker Jamie XX med det nærmeste man kan komme en superstjernetittel i hans sjanger, og krympet bandet til en trio.
Det skulle ikke ha så mye å si, de kreative musklene er de som ble igjen, right?
Jo da - å tillegge gitarist Baria Quershi komposisjonell definisjonsmakt ville være en overdrivelse. Men det er, like fullt, noe trist - og ikke trist som i melankolsk - ved «Coexist». Fra den åpner med prydminimalistiske «Angels», nesten bå-ret alene av Romy Madley-Crofts stemme, og ender i den tomme «Our Song», er musikken deres trivelig, nydelig og andre tomme adjektiv som ender på «ig» - med unntak av modig.
The XX i 2012 går i ring i sitt eget stillestående føleri. Beaten betones noen steder sterkere, noen ganger nesten dubstepsk i sine store øde landskap. Men trioen prøver ikke å skrive nye låter.
På sitt beste skriver de sanger så skjøre og vare at du nesten ikke tør å skru opp volumet, i frykt for å knuse dem.
På det verste bedriver de musikalsk følelses-snuff. Men gjennomgående er de repetative, klonede og en tommere versjon av seg selv.
Hva som skjedde? De ble åpenbart så opptatt av å gjenta egen
suksess, at de glemte at mangelen på suksess var det som motiverte dem fra starten av.
Slikt kan skje de beste. Men nå er ikke The XX lenger blant dem.
BESTE LÅT: «Tides»
TOR MARTIN BØE