Nå, på det som kan være tampen av CD-æraen, kommer omsider Øystein Sundes tidligste album på sølvdisker. Samt som digitalfiler, selvsagt, og på vinyl. (Komplettister må fremdeles tråle antikvariatene etter lydsporet til den norske versjonen av Disneys «Robin Hood» (1973) og de to smertefullt
sjeldne svenske samlingene «Sunderfundigheter» (1973) og «Hurtbulleri hvit saus» (1975)).
«1001 fnatt» (1970) og «Det året det var så bratt» (1971) kom mens Sunde fremdeles var aktiv i gruppen Christiania Fusel & Blaagress, men presenterer oss for en fiks ferdig soloartist.
Oppskriften har stort sett vært den samme siden: Country og
bluegrass, motormunn og munnhell, Roger Miller og Jerry Reed og
«talkin' blues», her dessuten ispedd litt Beatles og bossanova.
«Ikke bare tyll» (1974) har et par låter der Sunde på ubekvemt vis prøver å late som han er en seriøs og følsom visesanger («I Oslo et sted», «Hjemme igjen»). De dårlige salgstallene må ha skremt ham, for han har knapt prøvd seg på noe lignende siden. Men albumet er fint, det.
«Klå» (1974) er et deilig instrumentalalbum i ånden fra Area Code 615. «På sangens vinger» (1976) bærer i likhet med «Tyll»
preg av en hipsteraktig Slottsparken/Club 7-humor, vovet á la Shel Silverstein. Jeg synes det er det beste albumet hans.
BESTE LÅT: «Sykkel-eiker»
MORTEN STÅLE NILSEN