Madonna: Telenor Arena
Publikum: Ca. 20.000
Aktuelt album: «MDMA»
Noen munker ringer i en kirkeklokke og babler «gregoriansk». Man aner hvor dette skal bære.
Madonna er mot undertrykkende religion og dogmer generelt, og den katolske kirken spesielt. Og så er hun for sex og fri kjærlighet! Vi skjønner.
Stemmen hennes høres absurd ungpikeaktig autotunet ut i
«Girl Gone Wild», der hun flankeres av seks mannlige dansere. Hun tar opp et automatgevær og skyter i gang «Revolver». Fire kvinnelige dansere tar opp våpen, de også, og den barnslige «hell hath no fury»-hevnfantasien «Gang Bang» - folk som blir skutt i hodet, blodsprut og hjernemasse på videoskjermeen - er enten inspirert av, eller en kommentar til, Madonnas eksmann Guy Ritchies bedritent kjekkasaktige actionfilmer.
Effekten er i alle fall klein. Publikum, med unntak av de tilreisende gærningene i «The Golden Circle» helt foran, står bom stille, usikre på hva de skal mene.
«Papa Don´t Preach» starter en foruroligende trend. Slagerne, de folk er kommet for å høre, er enten radikalt omarrangerte eller, som i dette tilfellet, vingeklippede.
Ett vers og ett refreng, og Madonna er over i neste nummer.
Som er «Hung Up». Selv dette smittende møtet mellom ABBA og disco skusles bort, tynget ned av esoterisk, pompøs scenografi. «I Don´t Give A» viderefører den tunge katolske ikonografien fra åpningen, og showet føles tåpelig pompøst, som en dataspillutgave av «Da Vinci-koden».
Et seriøst problem er i ferd med å melde seg: Det går overhodet ikke an å danse til noe som helst under denne selvhøytidelige forestillingen. Kanskje VG burde sendt en teateranmelder i stedet.
En viss lettelse sprer seg i lokalet da «Express Yourself», med innslag av Lady Gagas «kopi» «Born This Way», melder sin ankomst. Flygende trommeslagere i uniform heises ned fra taket i «Give Me All Your Luvin´». Så kommer det en videokavalkade med mange av låtene vi gjerne skulle hørt, men ikke får.
Hun synger skingrende falskt i en «Open Your Heart» som blir en hybrid av Afrika og Riverdance, snakker sjarmerende om at hun snart - etter midnatt - fyller 54, synger den ultratraurige «Masterpiece».
«Justify My Love» kommer på videoskjermen, full av S&M- og «Fifty Shades Of Gray»-estetikk i sorthvitt. Selv under «Vogue» står folk stort sett stokk stille, enten blendet eller kjedet av moteoppvisningen på scenen.
Illudert lesbesex i bordellomgivelser ville under andre omstendigheter engasjert denne anmelder i betraktelig større grad enn det gjør under «Candy Shop». «Human Nature» ødelegges av katatstrofalt svak vokal.
Bunnen nås i en teatral pianaoballadeversjon av «Like A Virgin», hvori Madonna viser rumpa og ellers synes å synge om analsex. «Happy birthday to my ass», synger hun, men versjonen er ribbet for alt - absolutt alt - som i sin tid gjorde den appellerende. «I´m Addicted» er faktisk en opptur. Den er det i hvert fall mulig å bevege seg til.
VG må løpe mot utgangen under «I´m A Sinner». Mange andre, som ikke hadde deadline, var da i ferd med å gjøre det samme.
Madonna er den hardest arbeidende kvinnen i showbiz. Showet hennes er imponerende nok, målt i lys og dans, og hun var søt da hun feiret bursdagen sin der oppe. Karrieren hennes er neppe over, selv om den helt åpenbart er i vanskeligheter. Alt hun trenger å gjøre for å gjenopplive publikums gunst, er å forsvinne en stund, leve et normalt liv, oppleve noe som føles som et liv utenfor Hollywood-helsestudioet, komme tilbake, snakke ut om «den vanskelige tiden» med Oprah og «ta en Judy Garland»: Gi noe nytt av seg selv. Homsene kommer til å elske henne for det.
Slik det er nå reiser hun rundt med resirkulerte ideer. Dette showet er lite annet enn en musikal om Madonna, hennes karriere og ideen som alltid har opptatt henne: Elsk hvem du vil. Men elsk noen.
Madonna må gjerne få vise frem rumpa si til hun blir 100. Måtte hun gjøre det! Men neste gang hun avdekker den bør hun ha noe nytt og interessant å fortelle oss. Og så må hun la folk få danse.
MORTEN STÅLE NILSEN
Interessert i musikk? Last ned VGs musikk Quiz her