KONSERT: Ane Brun
STED: Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 5000
Nylig ble det kjent at Ane Brun skal være oppvarmer for Peter Gabriel på nok en turné, denne gang i USA. Når man ser hvordan hun fremstår som sceneartist i disse dager, er det ikke vanskelig å forstå rocklegendens valg - det er langt fra utenkelig at han minnes sitt eget syttitalls-jeg som teatralsk frontfigur i Genesis når han ser moldejenta i aksjon.
Antagelig setter Gabriel også pris på den tunge perkusjonen som driver mye av Bruns nye materiale. Det er da også tydelig at hun tar oppgaven med å promotere sitt siste album på alvor; her er det ingen «hits», bare den esoteriske, inderlige og dynamiske musikken hun dyrket på fjorårets LP "It All Starts With One".
Iført hvit drakt ser hun ut som en krysning av nonne og engel, og det er da også noe sakralt og guddommelig over Bruns stemme. I likhet med Susanne Sundfør har hun i større grad befridd seg fra instrumentalistrollen, noe som åpner for velplasserte dansetrinn og gjør det morsommere å se på. Det er også veldig tydelig at Brun morer seg på scenen; ingen forknytte singer/songwriter-tendenser her.
Dette sagt: Jeg håper Brun ikke har tenkt å undertrykke den gitarklimprende utgaven av seg selv altfor lenge, for det er slik hun er aller best, bevist ved en hjerteskjærende fremførelse av hennes første norskspråklige låt, "Du gråter så store tåra".
Like fullt er det umulig å ikke applaudere den markante satsningen på hennes siste uttrykk. Avslutningen med den dramatiske «What's Happening With You And Him», den nostalgiske trommefesten "Do You Remember" og den monumentalt bevegende balladen «Undertow» er så overdådig at Peter Gabriel kanskje bør revurdere sin booking.
Oppvarmingsartister ser nemlig ikke ut som dette.
THOMAS TALSETH