KONSERT: Baroness
STED: Enga, Øyafestivalen
PUBLIKUM: Ca. 2000
Med litt strammere regi kan Baroness fort bli den neste store tungrock-eksporten fra de amerikanske sørstatene.
Kvartetten, med utmerkede «Yellow & Green» (de farveglade gutta har tidligere gitt ut «Blue Record» og «Red Album) i ryggen, gjorde slett ikke skam på seg under sin opptreden under Øyafestivalen torsdag ettermiddag, men serverte et tungrocksultent publikum akkurat hva de higet etter. Og du hører veldig godt at Baroness kommer fra sørstaten Georgia. Det gjør jo også både Mastodon, Allman Brothers Band og Black Crowes.
Baroness ligner egentlig ikke på noen av dem, men grepene og enkeltelementene de tar i bruk, stammer definitivt fra de tre ovennevnte.
Fra Mastodon har de tvillinggitarene, metalhugget og strålende harmonier - tungt understreket allerede i åpningslåten «A Horse Called Golgotha».
Fra Black Crowes har de lånt en innadvendt side, en lett psykedelisk bestanddel som dessverre ble en show-stopper mer enn en drømmetrigger på Øya der de rolige lydflatene fra platene aldri fikk tid til å pensle ut de store lerrettene.
Fra gudfedrene i Allman Brothers Band har de definitivt hermet etter tyngden i rytmeseksjonen, men også de karakteristiske gitarskalaene som Allman-brødrene i hele karrieren har brukt som vellykkede, dynamiske brekk i lange komposisjoner.
Det hjelper også kapitalt på konsertopplevelsen at vokalen til John Baizley - med et mikrofonattak som vel må sies å være sterkt påvirket av Metallicas James Hetfield - faktisk fremstår enda renere og bedre enn på plate.
Men var det metal, hardrock eller metalpsykedelia? Litt av alt, men aller mest Baroness. Snart gjør de seg virkelig fortjent til sin adelige tittel.
STEIN ØSTBØ