Egentlig, visstnok, en scenemusikal. Dog på film får den aldri, aldri! bestemt seg for hva den skal være; romantikk eller satire, moro eller tragisk, ballade eller pønk.
Dessuten er det ubegripelig hvordan det er mulig å lage en helt film kjemisk fri for en eneste original idé, lesse den opp med hele batteriet av klisjeer, pinlige øyeblikk og grassat overspill. Huff!
Det handler om en landsens jente som i 1987 drar til Hollywood for å oppfylle sine drømmer. (Sukk). Hun haver i en rockebule, treffer gutt, eksentrisk kjempemegastjerne med nykker (Cruise, ja) dukker opp. Komplikasjoner. Slutten skal vi ikke spoile. Men vi anbefaler ingen bruk av utstrakt fantasi.
Filmen forsøker å være litt «rå». Det er kropp og sex og sånn, Cruise viser svett overkropp, en uendelig lang tunge - og (ett sekund) kanskje endog en liten bunt kjønnshår. Risky!
Nåvel: Gutten og jenta er søte nok i sitt romantikkstrev. Alle de voksne stjernen lager egentlig en helt annen, tilsiktet satirisk film. Blandingen blir en ytterst pinlig tåpelighet.
Finnes det en strime av håp? Vel: En scene mellom Russell Brand og Alec Baldwin. Og musikken er selvfølgelig velprodusert. Men dette holder ikke til å trekke den opp fra en uforglemmelig dårlig en-er til en to-er, som er bare en dårlig film.
Nevnte jeg rock?
Hele filmen er i bunn og grunn et grenseløst forræderi mot alt som rock heter.
Hjelpe meg!
JON SELÅS