KONSERT: Bob Mould
STED: Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 3000
AKTUELT ALBUM: "Silver Age" slippes i høst
Det er fryktelig hyggelig å se Bob Mould (51) på norsk jord for første gang siden 1991 - året da den fuzzmarinerte hardcorepopen han fant opp med Minneapolis-trioen Hüsker Dü på åttitallet fikk sitt gjennombrudd i mainstreamen, fremfor alt ved Nirvanas hjelp.
Han kapitaliserte i sin tid på dette med albumet «Copper Blue», under bandnavnet Sugar, i 1992, og det er også dette som er ryggraden i konsertene han spiller nå.
Og det er greit nok, siden karrieren hans har hatt store identitetsproblemer de siste 15 årene. Men det er et problem med disse albumbaserte konsertene, især de hvor låtrekkefølgen samstemmer med platen; det blir en uunngåelig forutsigbarhet over seansen. I hvert fall om musikken ikke omarrangeres radikalt, og det skjer ikke her.
«Copper Blue» er mer av et studioprodukt enn mange kanskje tror, og i liveformat med kun tre mann på scenen blir det mer garasjefølelse over den hypermelodiøse kraftrocken. Hvilket er interessant, men ikke nødvendigvis en forbedring.
Fra og med platens (og konsertens) tredje spor, «Changes», er Mould og kompguttene hans like fullt i godt slag, og når vi er fremme ved «Fortune Teller» (kutt nummer åtte) går det så fort og heftig for seg at det føles som om de fånyttes prøver å holde musikken tilbake.
Man merker likevel at Mould får en annen tenning når han etter gjennomført "Copper Blue"-seanse gyver løs på sin helt ferske singel, "The Descent", hvilket forteller oss at potensielt vitale veteraner bør jobbe mer med nåtiden sin, og ikke bli så komplette slaver av sin gloriøse fortid.
Da blir det også morsommere med et par Hüsker Dü-låter på slutten; under «Celebrated Summer» skinner solen med ett litt sterkere også.
Alt i alt er det uansett en ære å bivåne Bob Mould, åpenbart opplagt om dagen, med myndig stemme og illsint mjauende gitar - det er som å se oppfinneren av hjulet sykle fort og stødig, om enn ned en velkjent rute.
THOMAS TALSETH