KONSERT: Mirror Lakes
STED: Øyafestivalen
PUBLIKUM: Cirka 3000
Gitaristen Knut Schreiner (Turboneger, Kåre & The Cavemen/Euroboys) har uttalt at han ser på Mirror Lakes som et «band å bli voksen i».
Og de ser ganske voksne - eller i alle fornuftige og velbalanserte - ut der de står, passende nok på scenen som kalles Sjøsiden, opplyst av gul sommersol. Mirror Lakes er ikke bandet for visuelt fyrverkeri - selv om Schreiner, når han spiller på sitt mest intense, kan «gitarhelte» med de beste, og er den gitaristen i Norge det er gøyest å se på. De musikernes musikere; i bestittelse av en type virtuositet som er så trygg at den av og til kan føles nesten bedagelig.
De plukker høydepunkter fra det doble debutalbumet som kom tidligere i år: «Gold In April», «Jaded Man», «To The Outside», sitnevnte med et smått postrock-aktig klimaks. Balladen «Home», med sine melankolsk bluesy Peter Green-infleksjoner, er spesielt stemningsfull og fin. Mirror Lakes´«vestkystrock» er harmonisk og lun, men ikke uten dunkle understrømmer.
Trond Mjøen og Schreiner deler broderlig på soliene, og det er generelt en nytelse å høre gitarbroderiene deres (Schreiner slår endog til med en George Harrison-lydende slideoppvisning). Sangene får mer tyngde jo mer plass instrumentalistene rydder seg, og vokalisten Frode Fivel har en behagelig, mild tone med ditto utstråling.
Finfint, var det.
MORTEN STÅLE NILSEN