Originalen fra 1990 er hanlagt til Mars og har fenomenet Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Dagens utgave (med kinopremiere fredag) er lagt inn i en jordisk framtid med Colin Farrell i hovedrollen, med kun to territorier beboelig (etter en forutgående kjemisk krig): Et slags Storbritannia og et slags Australia. «Storbritannia» er herrer, «Australia» en koloni.
Men begge er bygget på en sci/fi-novelle av Philip K. Dick.
Det må sies: Denne nye «Total Recall» leverer mye og hektisk high-tech action. Kulissene av fremtidsbyer er dystert fremragende. Det meste av dataanimert fanasifostre er effektivt, troverdig gjenskapt og fungerende.
Det eneste vi undrer oss litt på, er hvorfor pistolenes og maskinpistolenes kuler ikke treffer bedre i en så avansert fremtid. Vi kommer tilbake til dette.
For det bør nevnes:
Douglas Quaid (Farrell) lever et kjedelig fremtidsliv i kolonien «Australia», men jobber på en robotfabrik i «Storbritannia», en pendlertur på 17 minutter på den eneste forbindelseslinjen mellom sivilisasjonene: En tunnel tvers gjennom jorden.
Han har vakker kjæreste (Beckingsale), men mareritt om natten. Det er adskillig som ikke stemmer i tankene og minnene hans. Derfor føler han sterk tiltrekning til fremtidens farligste «opiumsbule»: Rekall, der klientene kan få leve akkurat i den fantasiverden de ønsker - ad kjemiske veier.
Men: Denne kjemiske feriereisen har et alvorlig drawback: Et menneske virkelige minner kan også gjennopplives. Og det viser seg at Douglas har adskillig fortrengt minnedynamitt skjult et sted i hjernebarken...
Filmen har noen store problemer. At Jorden er åsted denne gangen, ikke Mars, er dog uproblematisk. Colin Farrell greier likevel ikke på noen måte å erstatte Arnold Schwarzenegger.
Riktignok er Farrell er langt bedre skuespiller enn den senere «Govenator». Men Schwarzeneggers maktiske figur, hans autoritet og aksentlespende slengreplikker skapte et nærvær som langt overgår Farrell i en sjanger som denne.
Hele konseptet er relativt hjernedødt; det hører også med til sjangeren, på sett og vis. Men man bør likevel fortelle en historie. Og da blir det verre.
Jeg nevnte de tusenvis av rundene med kuler som avfyres, og som bare sjelden treffer. Det er selvfølgelig fordi våre helter skal få spillerom. Men spillerom til hva?
Denne gang løper, hopper, faller, kjører, klatrer, drar de seg opp etter fingertuppene fra de mest svimlende dyp. Alt som kan gå galt, går galt - inntil det helt (tilsynelatende) bomsikre fella slår seg sammen rundt dem. Men så huker de seg ned, gitt, løper i skjul, dreper et dusin fiender, og løper videre. Og hopper og klatrer, osv.
Action-fans får akkurat det de venter på. Nokså mange andre vil hevde at all høyteknologiske mikkmakk og all løpingen bare er verdens dyreste unnskyldning for å fortelle nesten ingenting.
Og det blir, faktisk, i tynneste laget.
JON SELÅS