Konsert
The Beach Boys
Oslo Spektrum
Publikum: Ca. 5000
Aktuell CD: «That's Why God Made The Radio»
The Beach Boys ser ut som typiske golfturister fra Florida. Strøkne chinos og myke jeans, Hawaii-skjorter og røde capser. Geniet deres, Brian Wilson (70), kommer sist ut på scenen, og får selvsagt mest applaus.
Det blir med én gang, i strålende «Do It Again», klart at The Beach Boys på denne 50-årsjubileumsturneen låter bedre enn vi har noen som helst slags rett til å forvente. Så har de også gode «pleiere»: De 10 instrumentalistene bak dem er alle musikere som har gjort karriere av å planke The Beach Boys på det mest fornemme vis, delvis i band som The Wondermints og delvis som musikere på Brian Wilsons soloturneer.
Et par av dem er helt uunnværlige. Jeff Foskett fyller inn på vokal for både avdøde Carl Wilson og Brian selv. Det føles litt surt at det ikke er Brian som synger den sårbare falsetten i vidunderlige «Don't Worry Baby». Men man kan ikke få alt her i verden.
Keyboardisten og perkusjonisten Darian Sahanaja gjør på sin side Carls glansnummer «Darlin'» med bravur, og den superkule trommeslageren John Cowsill har endog tatt seg bryet med å øve inn den andre avdøde Wilson-sønnen, Dennis' (som druknet i 1983), måte å kaste hodet og det lange håret fra side til side på.
Men foran på scenen, altså: Brian, Al Jardine (69), Bruce Johnston (70), David Marks («kun» 63, men tenk på dette: Han sluttet i sin tid i Beach Boys i - hold deg fast - I963) og Mike Love (70).
Sistnevnte har beveget seg som en gammel gubbe siden det tidlige sekstitallet (det hjalp ikke at han begynte å miste håret samtidig). Jardine har stadig en stor fysisk likhet med peanøttfarmerpresidenten Jimmy Carter. Johnston har tydeligvis gått i showbizlære hos Love, og oppfører seg til tider som om han var oppvarmer på «Allsang på grensen».
Men når de synger: Aaaah! Som solister er de ikke all verden lenger. Kun Jardine virker utygget av tidens tann. Johnstons nydelige «Disney Girls» mister noe av sin søthet, Love synger noen ganger falskt - og krongler til «Kokomo». Men i harmoniene, godt hjulpet av «pleierne», låter det helt skjønt.
Når Brian blir sittende uvirksom, har han det med å la armene henge dødt ned på siden av kroppen, klø seg på nesen og se molefonkent fraværende ut. Han er en konstant påminnelse om at The Beachs Boys, stranden og solens sønner, også er en historie om stor smerte. Når han synger mesterverkene sine ¬- «Sail On, Sailor», «In My Room», «Good Vibrations», «God Only Knows», «Wouldn't It Be Nice» med mange flere, henfaller han til underlige håndbevegelser et sted mellom «Trim for eldre» og et pedagogisk barnetimeprogram. Det er både ganske vondt og veldig rørende å se.
Som sagt: 50 sanger. Brorparten av dem store hits og eviggrønne slagere. Og likevel: Ingen «Surf's Up», «'Til I Die» eller «Caroline No». Utrolig, bare det.
Øyeblikk av magi, øyeblikk av geriatrisk gammelrocking, øyeblikk av glede og øyeblikk av veldig vemod. Det var en ære å få se dem en siste gang.
MORTEN STÅLE NILSEN