Den gamle trekirken - musikkfestens sentralarena - byr nemlig på en helt unik opplevelse: Hele bygget blir på sett og vis en utvidelse av hva man får høre; akustikken er ikke først og fremst et spørsmål om gjenklang, men vegger og tak spiller med; opplevelsen er faktisk å sitte inne i en resonanskasse. Nærmere musikken kommen man ikke!
Det er helt unikt. Og «Kammermusikk» lykkes i nesten forbausende grad å formidle nettopp dette spesielle lydfenomenet i sin ellers dokumentariske beskrivelse av deler av fjorårets program fra denne enestående festivalen, med sitt uhyre kresne utvalg både av utøvere og musikk.
«Kammermagi» er først og fremst en film for musikkelskere. Den favner smalt; det er (heldigvis) få og lengre musikkopplevelser, snarere enn de korte glimt. Og nær alle andre sider ved festivalen er utelatt, fordi totaliteten er en annen historie en det denne filmen vil formidle. Det er OK.
Men det er likevel en film. Og filmens bilder lever ikke aldeles opp til musikkens utsøkte kvaliteter. Kameraføring og fokusering er noe tilfeldig. Og under minst en av sangsekvensene er faktisk ikke engang bilder og lyd hundre prosent synkronisert.
Så, paradoksalt nok, dette er en film som i sekvenser best nytes med øynene lukket.
JON SELÅS