Verdens mest kjente edderkopp har gjenoppstått i ny skikkelse. Andrew Garfield er mindre nerdete, litt frekkere og mer rappkjefta enn forgjengeren Tobey Maguire. Dama hans er i større grad direkte innvolvert.
Utover det, handler det fortsatt om å svinge seg effektivt rundt i Manhattans Skyline for å redde befolkningen fra dagligdagse skurker og ondsinnede skapninger av langt mer truende karakter. Actionmessig bringer ikke Marc Webbs versjon noen nye dimensjoner, bortsett fra en 3-dimensjonal, inn i fortellingen.
Deler av filmen har repetisjonspreg over seg, men regissøren har tatt et effektivt grep rundt hovedpersonene som funker godt. Peter Parker og hans ungdomsforelskelse Gwen Stacy er mer uttalt i sine tilnærminger. Karakterene er mer varierte, og selv om Spider-Man fortsatt er en outsider-type, så tilføres han mer en rastløs energi enn klomsethet i Garfields skikkelse. At Parker faktisk er selveste Spider-Man er heller ikke en hemmelighet for Gwen, som Emma Stone gjør til et intelligent og handlekraftig skolelys.
At man allerede nå lager en remake av en ti år gammel film, sier mye om behovet for å utnytte en franchise. Og det sier en del om hvordan blikket på en historie endrer seg med regissørens øyne og tidens tann.
Duoen Maguire og Kirsten Dunst var sårbare personer, han var en nerd som skjulte sine egensaper, hun var en lite bemidlet ungjente som hadde skuespillerdrømmer. I årets versjon er Super-Man, alias Parker, frekkere. Kvinnerollen har utviklet seg i en langt mer delaktig retning. Emma Stone som Gwen tar affære og er kompisens medhjelper.
Det tredimensjonale grepet gir fin flyt i edderkoppmannens spenstige svev, uten at det egentlig overgår Sam Raimis nærhet i action-scenene i de tidligere filmene. I filmen nøstes også opp den egentlige årsak til at foreldrene til Peter Parker døde. Rhys Ifans som farens tidligere samarbeidspartner, vitenskapsmannen Dr. Connors, har fin teft for å være stillferdig forsker med indre driv og et stort talent for å bli en omvandrende rasende katastroferammende øgle.
Slutten har en viss snert, både hva angår de to unge og superskurken. Ikke forlat kinosalen når rulleteksten starter. Dette er grei sommerunderholdning, men det er først og fremst forholdet mellom Garfield og Stone som gjør at vi fanges i nettet.
BORGHILD MAALAND