Pearl Jam. Oslo Spektrum. Publikum: Ca. 8000 (fullt)
Aktuell CD: «Pearl Jam Twenty»
Pearl Jam-vokalist Eddie Vedder har mistet stemmen. Men den eneste grunnen til at vi vet det, er at han har fortalt oss det, og vi merker det bare når han snakker.
I midten av det andre ekstrasettet trenger vokalisten en pause, og overlater mikrofonen til den joviale gitaristen Stone Gossard. Han synger sin lette «Mankind», og det er egentlig ganske velkommen powerpop-pustepause i en ellers massiv konsert.
I 2012 er det noe kultaktig ved Pearl Jam. Kanskje har de gått hen og blitt et slags nytt Grateful Dead, uten at vi i Europa har merket det. Det er mange amerikanske røster å høre i salen, antallet scenearbeiderne utgjør en mellomstor bedrift. Det er noe stolt autonomt ved hele arrangementet.
Jeg tror jeg har til gode å se et band bli mottatt med mer hengivenhet. Triumfen er et faktum før bandet går løs på «Long Road», den første sangen i en fem låter lang, nokså knusende åpningssalvo.
Det er intenst og, som så ofte bemerket, veldig «earnest». Velmenende, altså, hjerteblødende, så hungrig på ekstase at det kan bli i meste laget for oss kritiske, kyniske europeere. Der enkelte hører det store sjeledrama, vil andre høre det store melodrama.
Pearl Jam skal tilgis for den store mengden helt forferdelig amerikansk sipperock som fulgte i kjølvannet deres - Candlebox, Nickelback og hva enda verre er (altså Creed). De skapte en skole, men har jobbet målrettet for å sprenge seg ut av den.
Det har de i stor grad klart. Det må likevel sies at mange av sangene deres, ikke minst balladene der Vedder gjør den malmfulle vibratotingen sin i det nedre registeret, har kneippbrød under syltetøyet. Pearl Jam er bare unntaksvis store melodikere.
Det er de store følelsene som er spesialet deres, renselse-gjennom-rock. De er gode også, spesielt når de kanaliserer dynamikken de har lært av The Who, og som på sitt beste føles nesten like eksplosiv. Når Vedder hopper splitthopp og gitaristen Mike McCready jogger i ring rundt seg selv.
«Black» og «Why Go» er mer enn tilstrekkelig episke. Vedders til sist skutte stemme passer godt til den lille punktrudelutten «Do The Evolution». Pink Floyds «Mother», med sitt bedagelige tempo og sin terapitematikk, passer underlig godt inn i settet. Bandet er flinke til å krydre med litt odde låtvalg, type "Leatherman".
Folkevisen «Just Breathe» innledes med at Vedder forteller oss om en venn som gikk bort natten før, alle hendene går selvsagt i været for «Alive».
Pearl Jam er blitt en gedigen arbeidshest av et rockband. De troende vil følge dem hvor som helst. Vi andre blir med vi også, i alle fall et stykke på veien.
MORTEN STÅLE NILSEN