Sted: Den Orange Scene, Roskilde
Publikum: Cirka 70 000
Ingen skal imidlertid beskylde han for ikke å prøve. Han angriper iltert med en pipestemme som han ikke helt heldig har adaptert fra Robert Plant, men lyden innledningsvis er for tam og unyansert til at Whites brutalt enkle og nedstrippa gitarriff rekker spesielt langt ut fra scenekanten.
Med seg har han The Peacocks, seks kvinner kledd i hvite, uskyldsrene blondekjoler - deriblant festivalens sannsynligvis kuleste trommis. Ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun dundrer på skinnet som om det ikke fantes en morgendag. I kontrast mot Jack Whites krøllete lokker under hatten får helheten med andre ord en viss smak av "american gothic" over seg.
Jack White gir oss en raus gjennomgang av karrieren. De som vil ha ferske låter fra Whites «Blunderbuss» får sitt. De som vil ha The White Stripes, får også sitt - deriblant en fabelaktig versjon av «Hotel Yorba». De som skriker etter Raconteurs, får også ta del i festen. Da publikum gjenkjenner bassgangen på «Steady, As She Goes» får Jack White kveldens første tross alt fortjente publikumsbrøl.
For White kjemper tappert mot de store dimensjonene rundt seg, hilser jovialt til publikum og mishandler gitaren på en måte som står utmerket til den upolerte, primitive rocken han er eksponent for. Langt mindre blues-elegant enn Boubacar Traorè fra Mali som fortryllet Pavilion-teltet tidligere på dagen, men likevel med en inderlig råhet som har dannet en helt egen skole etter dagene med The White Stripes.
Og det er nok akkurat der Jack Whites storhet fremdeles ligger enn så lenge. Det viser også den elleville mottakelsen da aller siste låt pumpes ut - «Seven Nation Army». The White Stripes, selvfølgelig...
STEIN ØSTBØ