På den bredeste Texas-dialekt, med beste ondskapsfulle JR-undertone, er det fire ord som bedre enn noen oppsummerer inntrykkene av nye «Dallas», som har premiere på TV 2 i kveld:
«Same shit, new wrapping».
Verden har ikke forandret seg i «Dallas». Man kunne i beste fall håpe at det i beste fall ser slik ut. Men det gjør egentlig ikke det en gang. Her står klisjeer og forutsigbarheter i kø:
Selvfølgelig er JRs sønn, som han knapt nok har hatt kontakt med, like ond og utspekulert som sin far. Arvens forbannelse hviler tungt over denne delen av familien.
Selvfølgelig er Bobbys sønn, som ikke engang er hans egen sønn, sin fars godhet opp av dage. Her er det miljøfaktoren som slår ut i full blomst.
Selvfølgelig er kvinnene like vakre som sist. Bilene likeså.
De som tilhører den første såpegenerasjonen føler vel kanskje en viss gjenkjennelse til JRs «nye» liv slik vi møter ham i den første episoden. Noen av de andre rollefigurene fra den gang dukker også opp og all verdens TV-sminke kan ikke endre på det faktum at de også er preget av tidens tann.
Sånn sett absolutt til glede for ur-fansen. Dessverre spilles det meste ut veldig fort, det er ingen overraskelser i noen scener. Her er det svik og bedrag fra første bilde.
Jo da, serien er proft laget. Det visuelle inntrykket er storslått. Det er ikke spart på glitter og stas.
Hvorfor i all verden skal jeg gidde å se på dette?
Trenger jeg å si at jeg er meg selv svar skyldig? God sommer og velg gjerne et annet reisemål enn Dallas.
JØRN PETTERSEN