Konsert: Noel Gallagher's High Flying Birds
Sted: Holmenkollen
Publikum: Anslagsvis 10-11 000
Hans høytflyvende fuglers egen «Shoot A Hole Into The Sun» valgte de å ta over høyttalerne før Noel hektet på seg den akustiske gitaren og fyrte løs underkjente «(It's Good) To Be Free» - en trivelig åpning i ei Kollentåke så tjukk at man måtte helt frem til scenen for å skimte Gallaghers karakteristiske øyebryn.
Og som om ikke det var nok - låt nummer to var like godt «Mucky Fingers» - Oasis det også. Slik fortsatte det med vekselsvis halvt obskure Oasislåter (vel, «Half A World Away» er kanskje ikke det, men likevel¿) og spor fra den ganske anonyme debuten til Gallaghers High Flying Birds.
Her ligger også ene enden av aksen som Noels nye band befinner seg i: de låter som et Oasis med til dels sterke Kinks-komplekse i den andre enden, ispedd en dæsj Paul Weller uten sistnevntes eleganse. Dessverre er heller ikke Noel Gallagher en frontfigur à la sin bror. Ikke minst mangler han LIams arrogante sangteknikk. Vokalen til Noel er atskillig mer pregløs og forsvinner dessverre også altfor ofte bak et band som lager mye lyd, men som aldri viser mer fintfølelse enn vanlige grovarbeidere.
Foreløpig er det derfor bare å konstatere at Noel Gallagher og hans High Flying Birds enn så lenge vil leve langt inne i skyggen av moderbandet, noe som blir klart når vi hører jubelen da avslutningsnummeret starter, «Don't Look Back In Anger».
Men det er vel egentlig nettopp det Noel Gallagher bør gjøre - se seg tilbake og bli forbanna for at han aldri ble så gode venner med Liam igjen at Oasis kunne fortsette.
STEIN ØSTBØ