Seg selv like, men stillere.
For alle som liker det Sigur Rós som høres ut som et lavalandskap omsatt i musikk, komplett med vulkanutbrudd i form av crescendoer og klimaks - og la oss være ærlige, det er de fleste av oss - vil islendingenes nye kunne oppleves som underlig beskjeden.
For aldri har bandet vært mer lydmalende ambiente enn på «Valtari». Aldri mer på vei mot en slags moderne klassisk musikk.
Etter at trommene og et barnekor har gjort sitt i sang nummer tre, «Varúð», flyter albumet ut i rolige farvann. Selv vokalen ebber sakte bort.
Et utprøvende album. Vakkert, selvsagt. Men jeg savner en melodi, eller et nynneverdig tema, i andre halvdel.
BESTE LÅT: «Varúð»
MORTEN STÅLE NILSEN