John Mayer: «Born And Raised»
(Columbia/Sony)
Om man googler «John Mayer + douchebag» (amerikansk slang for
den verste typen drittsekk) får man nøyaktig 220 000 treff. The Huffington Post har en liste over «the douchiest things John Mayer has ever said». Perez Hilton har en «Daily Douchebag: John Mayer Edition».
John Mayer snakker så mye dritt at han måtte tvangslogge seg selv av Twitter. Bluesgitaristen har uttalt at «pikken min er
rasist». Han kysser og sladrer: Jessica Simpson, mente Mayer,
var «seksuell napalm».
Verst av alt: Han er til forveksling lik Johnny Depp, og har benyttet seg av denne gudbenådede muligheten til å knuse hjertene til ikke bare én, men to av Amerikas største «sweethearts»: Jennifer Aniston og Taylor
Swift.
På Mayers forrige, «Battle Studies» (2009), prøvde han å legge skylden på alle de utspekulerte, manipulerende «kvinnfolka». Ingen trodde på ham.
På «Born And Raised» legger han seg således langflat. «I'm a
good man with a good heart!», bedyrer han. Men støyen rundt ham informerer musikken, og man blir ofte sittende og tenke på at det man hører, er en kjip fyr som prøver å fremstå som sympatisk.
Kjip kanskje, men flink. Gitarspillet er superlekkert, vokalen
varm. Tekstene leker seg på vittig vis med klisjeer. Musikken
hans har inntil nylig vært for dypt fundert i den særamerikanske, sedate flinkistradisjonen etter Dave Matthews og hans like, til å helt slå an her hjemme.
«Born And Raised» tar opp tråden der det forrige albumets
akustiske vise «Who Says» slapp den, og åpner ham opp.
Blues- og «jam»-elementene er færre, erstattet av sommerlig
slentrende sørstatsrock («Queen Of California»), drypp av country og folk og en masse smul vestkystpop av Fleetwood
Mac-skolen. Ruralt og sofistikert på én og samme tid; litt
à la The Bands senere plater.
Det er ikke spennende musikk, akkurat. Mange vil da heller
ikke ha «spennende» musikk.
«Angrende synder»-trikset har fungert for mindre talentfulle
artister før.
Halsbetennelsen han har pådratt seg, og som medfører at han ikke kan turnere i kjølvannet av dette albumet, kan dessuten
holde ham unna tabloidene, og la musikken hans tale for seg selv.
Den er god nok.
BESTE LÅT: «Walt Grace's Submarine Test, January 1967»
MORTEN STÅLE NILSEN