Omslaget reproduserer en lang artikkel om Joe Bonamassas
gitarsamling (han har «cirka 285»). Det er en slik plate.
Bonamassa liker å skryte av at han «tar sjanser» og «kødder med strukturene». Det er sprøtt, for det er vanskelig å forestille seg mer tradisjonell hard bluesrock enn dette. I alle fall på
denne siden av Rory Gallagher, Stevie Ray Vaughn og Gary Moore.
Lyden er enorm, stinn av romklang. Platen parafraserer alt fra Willie Dixon-shuffle til en «Stones In My Passway» spilt på Jimmy Page-vis.
Han synger stadig bedre, spiller flott og lager den samme platen om og om igjen.
BESTE LÅT: «Dislocated Boy»
MORTEN STÅLE NILSEN