Kostyme og sminkebudsjettene har økt i takt med den britiske komikerens suksess, først med kazakstaneren Borat, så med østerrikeren Brüno. De var morsomme fordi Cohen fikk - i hvert fall tilsynelatende - intetanende kjendiser og vanlige folk til å gå på limpinnnen -og vise sine pinligste ansikter. Denne gangen er det ren fiksjon og ikke liksomdokumentar briten bedriver, mindre satire mer bred humor: «The Dictator»s aller morsomste scene inkluderer et romantisk stevnemøte - inne i en gravid kvinnes vagina!
Det er ikke like morsomt hele tiden, og innimellom blir det dessuten smått ubehagelig. Cohen spiller general Aladeen, hensynsløs diktator i Wadya (tenk på Irak, tenk på Libya) reiser til New York for å holde tale til FN. Men etter å ha unnsluppet et kidnappingsforsøk er det vanskelig for en som til vanlig holder seg med dusinvis dobbeltgjengere å bli trodd på hvem han er. Sammen den usannsynlige medhjelperen, veganfeministen Zoey må Aladeen kjempe seg tilbake til makten for å forsikre seg om at demokratiet aldri blir innført i landet han så kjærlig undertrykker.
Sjokk - og wow-effekten er borte når Cohen lar sin outrerte (ikke sjelden overspilte) diktator møte vanlige skuespillere som gir ham alt spillerom han kan ønske seg. Å gjøre narr av ondskapsfulle diktatorer vi allerede vet er kjipe blir simpelthen ikke like effektivt.
Litt ubehagelig blir det dessuten når Cohen ikke alltid klarer å overbevise oss om han latterliggjør arabiske diktatorer eller arabisk kultur. Avstanden blir større enn når han går løs på jødisk kultur som han selv er en del av, og har større detaljkunnskap om. «The Dictator» fungerer bedre når Cohen retter den satiriske pekefingeren mot USA og veganfeministisk politisk korrekt kultur.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN