Det alternative «we love the 90's».
I ti minutter, under de tre første sangene, er det mulig for en aldrende nittitallist å synes at det er litt gøy å høre fra Garbage igjen. Det går over. Man tar seg i å undres hvordan det er mulig for et band å så til de grader henge fast i sitt snart 20 år gamle jeg.
Musikken? Eksakt den samme. Arrogant fleskete, tøff-i-trynet industripop. Tekstene? Eksakt de samme. Selvpisking, «mørk» sex, hvor kult og viktig det er å «stå utenfor».
De kan fortsatt konstruere et fengende refreng. Shirley Manson forblir en fremragende frontkvinne. Følelsen av allround utviklingsstopp er uansett overveldende. Om det noensinne fantes et band fra hvem et album nummer to - enn si fem (som dette er) - føltes overflødig, er det Garbage.
BESTE LÅT: «Blood For Poppies»
MORTEN STÅLE NILSEN
(Stunvolume/Universal)
Det alternative «we love the 90's».
I ti minutter, under de tre første sangene, er det mulig for en aldrende nittitallist å synes at det er litt gøy å høre fra Garbage igjen. Det går over. Man tar seg i å undres hvordan det er mulig for et band å så til de grader henge fast i sitt snart 20 år gamle jeg.
Musikken? Eksakt den samme. Arrogant fleskete, tøff-i-trynet industripop. Tekstene? Eksakt de samme. Selvpisking, «mørk» sex, hvor kult og viktig det er å «stå utenfor».
De kan fortsatt konstruere et fengende refreng. Shirley Manson forblir en fremragende frontkvinne. Følelsen av allround utviklingsstopp er uansett overveldende. Om det noensinne fantes et band fra hvem et album nummer to - enn si fem (som dette er) - føltes overflødig, er det Garbage.
BESTE LÅT: «Blood For Poppies»