En grunnleggende yogameditasjon er omtrent slik: Forestill deg at du sitter i lotus på en strand, med en sitron. Forestill deg så at du sakte skjærer en skive av sitronen. Og så en til.
Fortsett til noen forstyrrer deg, eller til du når indre fred.
Omtrent slik kan man tilnærme seg Beach House-plater. De handler ikke nødvendigvis om å finne absolutt ro, men deres meditative egenskaper er upåklagelige, sedate og har - til nå - vært basert på skjønnhet gjennom melankoli. Drømmepop er gjerne det.
Baltimoreduoens fjerde album skiller seg ved første møte ikke spesielt ut fra dette. Muligens fordi man forventer mer av det transcendentale, mer av vokalist Victoria Legrands alltid trykkende elegante vokal og Alex Scallys lakonisk dvelende gitarer.
Det er smått skuffende.
Men så, hverken brått eller uventet, snarere like glidende som Bergensbanen (utgangspunktet for «Norway»-låten på forrige album) blir alt klart og romklingende: De er oppstemte.
«Bloom» er lyden av et band som beveger seg forbi sin egen sjanger, og i stedet for å dynke seg i musikalsk selvmedlidenhet, bader seg med solskinnende lykke. Ikke sprudlende powerpop-glede, men snarere saktmodig Beach Boys-fryd.
Det er refrenger man vil synge med på, og arrangementer som endelig kan måle seg med Legrands vokal. Oppløftende, gledelig og rensende.
På ingen måte så radikalt at man kan kalle det et paradigmeskifte, men nå lever Beach House opp til de overskuddsinnhentende forestillingene som ligger i bandnavnet, dette å sitte i en liten hytte nær stranden, se ut over bølgene og føle stillheten.
Og kanskje til og med dele opp en sitron.
BESTE LÅT: «Other People»
TOR MARTIN BØE