Med andre ord: Denne gangen går det aller meste galt for parhestene, som mange ganger tidligere, helt siden «Edward Saksehånd» i 1990, har gledet oss med skjev, «gotiske», småmorsom skrekkpoesi. Vi snakker åpenbart om en gammel suksessoppskrift som ikke lengre virker.
Det eneste som holder forsvarlig standard denne gangen, er bildene og filmtriksene. Det er vakkert nok og utspekulert nok, sånn sett.
Det handler om den 200 år gamle vampyren Barnabas Collins, som vender tilbake til de levendes verden, etter å ha vært levende begravd i 200 år. Han havnet i sin tid i sin armerte kiste under jorden, fordi han avviste en heks' tilnærmelser. Å gjenoppstå i en fiskerlandsby på nordøstkysten av USA anno 1972, er selvfølgelig ikke enkelt.
Det er stor sannsynlighet for at filmskaperne likevel har trodd det har vært enkelt å få dette til å funke; at å få en hvitsminket, alderdommelig snakkende Depp i kjole og hvitt tilbake i et forfallent 70-tallsamerika ga spenst nok i seg selv.
Vel, det er ikke tilfelle. Historien er på mange måter forenklet ned til småbarnsstadiet. For likevel å holde det gående, er det lagt inn ekstratablåer og sidespor som spriker i alle retninger.
Filmen får aldri bestemt seg for hva den verken skal inneholde eller fortelle. Og mangel på holdepunkter og spor gjør at interessen faller nokså fort, og vedblir å forsøke å pumpe liv i en historie som dør mer og mer hen.
Selvfølgelig blir det et tilnærmet durabelig sluttoppgjør. Men selv da forblir det et slags grunnleggende spørsmål: Hva var det nå egentlig dette handlet om??
Rollelisten er imponerende. Men Johnny Depp virker denne gang overdosert på sovemedisin. Skikkelige damer som Michelle Pfeiffer og Helena Bonham Carter sklir stadig ut av fokus. Eva Green er heks ute av kurs. Og en rekke biroller rett og slett pregløs og/eller helt uutnyttet.
Nei, dette var kleint!
JON SELÅS