På sin fire år gamle debutplate fremstod Santi «Santigold» White som en new wave-versjon av M.I.A. Ikke like god, men det var da også vanskelig på det tidspunktet. Nå som M.I.A. har snublet i eget minefelt (og Madonnas backstageområde) lå alt egentlig fint til rette for Santigold.
Og selv om hun har blitt hakket vassere, er det ikke til å komme forbi at denne hyperurbane popmusikken - med hip hop, dub, østlig klang og tilløp til rock - føles velkjent og velbrukt nå. Riktignok er den så eklektisk og rik på lyd at den fremstår futuristisk, og høydepunktene marsjerer kontant ut av høyttalerne. Spørsmålet er om vi er tjent med at Santigold
nå ligner enda mer på sitt åpenbare forbilde.
BESTE LÅT: «Disparate Youth»
THOMAS TALSETH