Det handler om en gruppe på fem gamle mennesker i et velsituert Paris-strøk. To ektepar og en grabukk av en ungkar.
Interessant nok: Vi snakker om første generasjon hippier / ungdomsaktivister, som nå har nådd støvets år etter rimeligvis innholdsrike liv. Men alderens fortredeligheter innhenter dem - særlig to: Den ene kvinnen er kreftsyk, den ene mannen plages stadig mer av demens. Ettersom de i utgangspunktet kanskje har vært en slags kollektivister, finner de ut at de skal flytte sammen. Et kollektiv ved reisens slutt, så å si.
Det er verken slutt på gode viner. Eller sex, for den saks skyld.
Så langt, så vel. Et ekstra pluss for et uvanlig filmsusjett i et ellers hodestups ungdomsforherligende medium, med en bukett superveteraner på rollelisten.
Filmen har dog et hovedproblem: Man blir egentlig aldri kjent med de ulike rollene, med et hederlig unntak for Geraldine Chaplin. Det er vanskelig å peke på noe helt konkret. Men kanskje denne gjengen med et langt primadonnaliv bak seg, blir litt for overivrige i denne uhyre politiske korrekte settingen. Det presteres liksom litt for mye, grabukkens horer blir liksom litt for pene, den seniles (Pierre Richard heretter fastslått som «Den Høye Grå») livsfomling litt for påtatt, den gamle raddisens illsinne litt for illsint. Den kreftsyke, pensjonerte filosofiprofessoren (Jane Fonda) hakket for glatt. Hele tiden har filmen mennesker vi egentlig aldri får lov til å ha dyptfølt empati med.
Og da, dessverre, renner mye av forsøket ut i sanden. Tross de edleste hensikter.
JON SELÅS