TV-PREMIERE
«Ettermiddagen»
TV2, mandager-torsdager kl 17.30-19.30
La det være sagt: det er en vanskelig sendeflate TV2 har bestemt seg for å satse i. I perioden du reiser hjem fra jobb, svetter på treningssenteret eller over middagsgryta, skyver kanalen ut de utenlandske såpene og setter inn tre programledere fire dager i uka. To timer, minus reklamepauser og nyheter, skal fylles med gjester og innslag.
Det er ambisiøst. Og ikke helt vellykket.
Silje Stang, Sarah Natasha Melbye og Stian Barsnes Simonsen er tre kjente programlederkort. Men det fremstår som voldsomt å ha alle tre på hånden hele tiden.
Melbye innleder også med å si at hun er så ivrig etter å komme i gang at hun er litt kvalmkåt. Men tenningen kommer ikke gjennom skjermen.
Stang fremstår som stødig, men kommer lite til orde der hun sitter på ytre flanke, et stykke unna de to andre, som tar større plass. Men når Silje sier noe, treffer det.
Overgangen fra et skjevt blikk på vårt alkoholforbruk til tragedien på Utøya - selv om dette er en solskinnshistorie - er uelegant. Historien om Julianne Grovehagens gaveutdeling er av ytterst hjertevarmende sort, men har allerede lyst opp alle medier i den første mørke rettsaksuken.
I partier er «Ettermiddagen» nær et pludreprogram som «The View», hvor programlederne og deres interne dialog har en større rolle enn gjestene.
Første program dekker et variert utvalg temaer: både homokamp og Tone Damli Aaberge foruten de tidligere nevnte. Tone er trekkplasteret som skal få deg til å bli sittende også etter det halvtimeslange nyhetsavbruddet.
Og selvfølgelig er det plass til noen gjester som kan promotere flere av TV2s programmer. Det er både forståelig og naturlig, men jeg er spent på hvordan balansen vil være gjennom en hel uke. Å fylle opp gjestelisten må være en kjempeutfordring.
Det er få faste innslag i premiereprogrammet. TV2 har tydeligvis gått for «folk i rulletrappen» i stedet for «folk på gata», men ellers er det lite fraspark ved konseptet. Innslaget «Stolen», hvor en person sitter i en rød stol og forteller en historie, mangler katapult-spaken den britiske talkshowverten Graham Norton har til rådighet når historiene blir for lange. Men posten «Min første kjærlighet», som innledes med Damli Aaberges historie om barndomskjæresten hun dumpet per epost, er både folkelig og søt.
Et program i denne sendeflaten vil gjerne være et tilbud du har på i bakgrunnen, som du kan følge med på når noe fanger din oppmerksomhet, mer enn et program du sitter benket til i to timer. Sånn sett er det greit med både pludring og springende temahopp.
Det er heller ikke småskurr som at vignetteringen «Hjemme hos Bjørn» blir «Hjemme hos Frank» som trekker ned, men øyeblikk med pinlige spørsmål og stillheter.
Riktignok blir trioen varmere i trøya lengre ut i programmet, men det forblir småhaltende og programledertungt.
Det forventes selvfølgelig ikke at kruttet skal finnes opp på nytt, men det hadde vært fint med tidvis gnist.
Og kanskje kommer det senere i uka.
INGVILL DYBFEST DAHL