Ricky Gervais
Folketeateret, Oslo
Publikum: 1400 (fullt)
De siste 10 årenes mest innflytelsesrike komiker jogger inn på scenen akkompagnert av pompøs rockemusikk og en ironisk skryteintro, lest av ham selv, som feilaktig fastslår at han er «one night only» i «the greatest city in the world» (han opptrer som kjent i Oslo på lørdag også).
Ricky Gervais har åpenbart tilbrakt tid i helsestudio i det siste. De fremtredende «mannepuppene» bak den tettsittende sorte T-skjorten består trolig av muskler nå, ikke fett som før. Kortvokst og stutt er han imidlertid ennå.
Han starter med å tilgi oss vikingenes herjinger i hjemlandet England («når man går i land i Newcastle er det ikke stort annet å gjøre enn å voldta»), snakker en stund om filantropi og kreft, fortsetter med fedme, AIDS, Falklandskrigen og Pol Pot.
En Ricky Gervais-opptreden forutsetter at publikum ikke lar seg vippe av den politisk korrekte pinnen, og at vi på forhånd vet at han innerst inne mener det godt. Forestillingene hans er strukturerte mer som forelesninger enn som «stand up»-show, og han liker seg aldri bedre enn når han kan stå med en gigantisk pekestokk og belære oss om absurditetene i religionslærebøkene han ble indoktrinert med i barndommen (en virtuost skrevet sekvens om Noahs ark).
Ricky Gervais er, som nesten alle toneangivende komikere, ateist på sin hals, og lener seg på vitenskap, biologi og zoologi som religionserstatninger - også i «åndelig» forstand.
De siste 15 minuttene går med til å forsvare det å tøye grensene i humoren, iblandet en og annet grov pedofilivits, og ellers predike viktigheten av dannelse og kunnskap.
Gervais største bidrag er og blir den sosialt blinde, patologisk usympatiske - men åh så menneskelige - typen han har spilt i TV-serier som «The Office» og «Extras». «Stand up» er ikke egentlig det han gjør aller best.
Men om vi lo? Erru gæær'n.
Skarpt, vittig, intelligent og nesten ubegripelig grovt var det.
MORTEN STÅLE NILSEN