Blytungt, voldsomt og ubehagelig. Prisvinnende «Tyrannosaur» er britisk sosialrealisme på sitt mest usminkede, i stil med Mike Leigh i hans mørkeste stunder. På ingen måte noen lett film å fordøye, og strimene av håp er kanskje enda vanskeligere å få øye på enn i Leighs tidlige filmer. Den selvdestruktive, og aggressive drankeren Joseph krenker alt og alle, inkludert småborgerlige Hannah som han søker tilflukt hos i en sliten bruktbutikk.
Bak hennes kristne middelklassefasade skjuler det seg imidlertid minst like mye smerte som hos Joseph. Langsomt utvikler det seg et slags vennskap mellom dem, men regissør Paddy Considine er altså ikke veldig interessert i å gi seerne voldsomt store forhåpninger. Typisk for filmen er at det mest lysende, hjertevarme øyeblikket kommer under en heidundrande pub-gravøl med irske ingredienser. Regissør Considine er fra før mest kjent som skuespiller - og viser med «Tyrannosaur» at han har et ekstremt bra håndlag med sine kolleger.
Skuespillerprestasjonene er rett og slett verdt inngangspengene alene. Peter Mullan slipper oss inn bak Josephs voldsomt bitre ytre med usikre rykninger og øyne som forteller mer enn tusen ord, mens Olivia Coleman leverer det mest hjerteskjærende troverdige portrettet av en kvinne på randen jeg har sett på år og dag. Rystende!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN