Konsert: Michael Bublé.
Oslo Spektrum. Publikum: ca 6000 (fullt).
Aktuell CD: Christmas
Når Michael Bublé - etter å ha underholdt med en drøss vitser og populærkulturreferanser, storbandjazz, «crooner»-sang, pop, «showmusikk» og soul i en drøy time allerede - takker av et 50-talls unge piker fra Trefoldighetskirkens Jentekor (de sang et par norske folketoner) med ordene « ... og om 30 år er 30 av dem mine ekskoner!», og deretter går over i en parodi på/hyllest til Michael Jackson, er det mulig å mene at den kanadiske artisten prøver litt vel hardt.
Tøyseversjonen av «Billie Jean» blir avløst av «Twist And Shout», et ekstra scenerigg gjøres klart i den andre langsiden i lokalet og Bublé tar seg dit mens han hilser på sitt kvinnelige publikum.
Vel oppe på den lille scenen tørker han svetten med et håndkle, kaster det ut i tribunen, drar en doo wop-aktig a cappella versjon av «Stardust» og viser et bilde av Det kongelige norske slott på videoskjermene på hovedscenen.
Begreper som «publikumsfrieri» og «for en flørt!» blir fattige.
Ingen skal si at det ikke er festlig, selv når han bruker fem bløte minutter på å introdusere bandet sitt («møt trompetisten som er så rik at John Fredriksen må låne penger av ham!»). Bublé er flinkere til å skli langs scenen i lakkskoene sine enn sitt store idol, Frank Sinatra, og nesten like god til å fortelle groviser som Dean Martin og Sammy Davis, Jr.
Men tro om den viktigste delen av artisteriet hans - sangen - blir litt borte i alt det festlige bajaseriet?
På plate har Bublé en evne til å «konversere» med tekstene som helt klart slekter på Sinatra (han har også noe av den samme klangen i det dype registeret).
På scenen må han synge litt fra en rekke sjangre - ikke bare «den store amerikanske sangboken» - og han virker usikker når det kommer til pop og soul.
Skjønt hva vet jeg? Det er under den første streite popsangen, «Everything», at alle kvinnene i salen reiser seg.
Og intet sete var tørt, som mannen skrev.
MORTEN STÅLE NILSEN